torsdag 2. juli 2015

Omsorg


Noen ganger er det ikke så mye som skal til. En hyggelig melding fra en venninne eller en telefon fra en kjær søster. Plutselig føles dagen så mye bedre. 


Og i det siste har dagene vært fylt av slike fine opplevelser. Jeg har fått en nydelig blomsterbukett levert fra jobben. Gode venninner har kommet innom for å holde meg med selskap. Jeg har fått lekre lyslykter, nybakt brød og mange gode klemmer. Jeg er så utrolig glad for menneskene rundt meg som viser at de bryr seg! 

For selv om jeg bare har brukket beinet, og snart er back in bussines, så gjør det godt med litt ekstra oppmerksomhet. 

søndag 28. juni 2015

Slik maler du kjøkkeninnredningen!


  • ETTER: Med blåmalt kjøkkeninnredning og åpne hyller føler jeg at kjøkkenet ble akkurat så nostalgisk som jeg ønsket, sier Liv Sandvik Jakobsen.

Nytt kjøkken på en helg

Liv Sandvik Jakobsen (40) sparte både tid og penger, da hun unnlot å knuse mannens ungkarskjøkken. Maling og kost ble en bedre løsning.
Det trenger ikke ta flere uker eller koste sekssifrede summer å få et nytt kjøkken. Du kan gi din gamle innredning et helt nytt utseende på en helg.
Fullt fungerende kjøkken havner helt unødvendig på skraphaugen på grunn av nordmenns oppussingstrang. Men det er ingen grunn til å bytte ut velfungerende skap og skuffer. Mye kan gjøres med maling.
KJOKKEN FOR_2
FØR: Liv Sandvik Jakobsen valgte å fjerne overskapene og male kjøkkeninnredningen for at kjøkkenet skulle føles større og mer luftig.







































Hele saken og flere før og etter- bilder av malte kjøkken finner du i dagens VG. 

Løp og kjøp, eller klikk her! 

fredag 26. juni 2015

Jeg perler på radio!


Som kanskje noen av dere vet så har jeg vært med å lage en programserie for NRK P1. I serien forklarer jeg fremgangsmåten til ulike små hobbyprosjekter. Alt fra lamper til perleskåler. Om du har lyst til å høre gårsdagens program kan du klikke deg inn her.  

I går "lagde" jeg perleskåler, noe de yngste barna mine synes er kjempegøy. Super aktivitet en regnværsdag. 



Slik gjør du: 
Finn frem plastperler, ildfaste skåler og matolje.
Smør innsiden av skålen med matolje. Legg en god neve med perler nederst i skålen og gi ungene beskjed om å trykke perlene ned, en etter en. Da vil perlene krype oppover veggene på skålen. Fyll på med flere perler ved behov. Hele skålen skal være dekket av perler og ingen perler skal ligge oppå hverandre.


Ungene synes denne formen for perling er veldig morsom. De jobber på, stille og konsentrert. Og det beste av alt er at dette tar tid, mye tid!


Etter at du har lest noen kapitler i en bok, sett en film eller vasket badet er det tid for å sette perleskålene i komfyren. De skal stekes i ca 15 minutter på 150 grader. Skålene er ferdige når perlene har smeltet sammen. Når skålene er avkjølt er det bare å helle perleskålen ut av formen. 

Lyst til å prøve? 

torsdag 25. juni 2015

Ville vesten er ikke som før






Jiiiiiha! 
Har dere sett noe så kult? Jeg har vært hjemme hos en som rett og slett har bygget sin egen westernby. I to etasjer. Snakk om å leve ut barndommens cowboy-drømmer! 

Det var mange som synes denne cowboyen var smågal da han begynte å bygge. Men han gav seg ikke, og nå er han sheriff i egen by. Vi skulle nok vært flinkere til det alle sammen, gi litt mer blaffen i hva folk tenker og realisere det vi drømmer om. 

Hele saken og flere bilder finner du her!



lørdag 13. juni 2015

Det er lov å heie!


Jeg har tre jenter. Etterhvert som de ble store nok har de i tur og orden blitt tatt med på fotballtrening. Eldstejenten holdt en kort trening, mellomste bet tennene sammen og snørte fotballskoene i et halvt år, ingen av dem hadde noen særlig interesse for lærkulen. Men håpet våknet med yngstejenten, hun er nå inne i sin fjerde sesong.  Hun er seks år og det er treninger to ganger i uken, serie og ulike cuper. Noen ganger vil hun ikke på trening, og det er helt greit. Helst vil hun spille cup, for da får hun pokal. Hun synes leggbeskytterene klør og at keeperhanskene er kule. Noen ganger vinner laget hennes og noen ganger taper de. Sånn er det, og hun er fornøyd uansett. Men hun liker at vi heier, hun vil at vi skal klappe og rope. Og det gjør vi. Det gjør de fleste av de andre foreldrene også, og det mener jeg er  en bra ting! 


Det er blitt skrevet mye om at foreldre må oppføre seg der de står på sidelinjen. Og selvfølgelig skal vi det, men det må ikke bli slik at man ikke har lov til å vise engasjement. Du trenger ikke nikke høflig med hodet når ungene skårer mål, du kan juble og vise at du følger med. Jeg skjønner egentlig ikke at man kan klare å se på uten å bli revet med jeg! Det er jo så gøy å se utviklingen, se at de som før snublet i shortsen klarer å føre ballen og se smilet når de får til et godt innkast. 

Jeg vet at datteren min ikke er noe stort fotballtalent, jeg vet at det er en lek og jeg vet at dette ikke er VM. Men jeg vet også at barna synes det er moro at vi voksne ser dem! 

Så om du er en av dem som i dag står å småfryser med armene fulle av drikkeflasker og ekstra lagtrøyer, så synes jeg du skal heie. Da holder du varmen også! 


torsdag 11. juni 2015

Kneip, krangling og klesvask - det gode liv?

UHELDIG: Kjipt å måtte sitte i ro, men jeg får godt tid til å tenke. 

Jeg har ikke hemmeligholdt navnet på faren til mitt yngste barn, jeg har ikke spilt inn sex-scener foran alteret i en kirke og jeg har ikke festet med noen fra Paradise Hotel. 
Triste greier med andre ord. 

Noen ganger synes jeg at livet mitt er ganske kjedelig. Det er kneip, klesvask og krangling. I tillegg har jeg nå brukket beinet, så da blir det også endel stirring i taket. Men det er ikke dumt å få tenkt litt. Jeg sitter med beinet høyt og lurer på hvordan jeg har havnet der jeg er, hvordan ting har blitt som de har blitt og hvorfor hverdagen er så full av gjøremål jeg egentlig ikke har lyst til å gjennomføre. 

Svaret er at det er summen av valg som har ført meg dit jeg er i dag. Små valg som har blitt tatt underveis, som kanskje ikke virket hverken store eller livsendrende hver for seg da de ble tatt, men som likevel har endret kursen på livet mitt. 


UTSIKTEN: Jeg roper ut kommandoer fra sengen.
Lurer på hvordan den sykkelen kom seg inn?

Siden jeg valgte å studere jus og ikke psykologi lurer jeg av og til på om jeg valgte feil. Siden jeg valgte å få fire barn har jeg enorme mengder med klesvask. Siden jeg kjøpte hus med hage må jeg klippe plenen. Siden jeg bor langt unna familien har vi ikke barnevakt. Siden jeg valgte å jobbe i Oslo må jeg løpe til og fra toget. Dette er bare noen eksempler, lister jeg opp flere kan det ende med depresjon. Det er nemlig lett å se de tunge takene og søvnløse nettene mange av valgene mine har ført til. 

Men hva om jeg snur på det? Hva om jeg konsekvent snur alle valg til noe positivt. Om jeg tar utgangspunkt i eksemplene ovenfor burde jeg kanskje heller tenke at siden jeg valgte å studere jus har jeg en trygg og greit betalt jobb, siden jeg valgte å få fire barn har jeg alltid smil og latter rundt meg, siden jeg kjøpte hus med hage kan jeg nyte sommeren på egen gressplen, siden jeg bor langt borte fra familien er gjensynsgleden enorm når vi treffes, siden jeg valgte å jobbe i Oslo har jeg storbyen for mine føtter. 

LITT TRØST: Eldstejenten har plukket inn en rhododendron-grein, 
minstejenten har skrevet god bedring -kort. 

Jeg merker fort at den positive måten å tenke på har innvirkning på humøret mitt. Jeg blir varm om hjertet og smiler bredere og bredere jo lenger ut i tankerekken jeg kommer. Kanskje livet mitt ikke er så aller verst likevel? Og bare jeg nå får av denne gipsen og kan kaste krykkene så skal jeg ta meg en fest. Må bare hooke opp med en paradise-deltaker først. 


onsdag 3. juni 2015

I mannens koffert


Mens jeg venter på varmerer dager, 
sol og skyfri himmel lager jeg litt sommer inne. 


Det er ikke så mye som skal til. Noen kvister fra hekken i blanke glassflasker gir meg den rette følelsen. Jeg er veldig glad i å bruke glassflasker som vaser, både når jeg dekker bord og til pynt i stuen. Det står endel flasker i kjelleren, fra både inn og utland faktisk. Det er kanskje litt på grensen, skrittet før en diagnose, men i fjor tok jeg med vannflasker hjem fra Spania. De var så fine! 

Mannen synes det var rart at kofferten hans var så full, han som hadde med seg så lite og ikke hadde kjøpt noe. Men jeg og de eldste jentene stappet ting og tang inn der vi fikk plass, uten at han så det. Da vi kom hjem sukket han tungt, mens han pakket ut kilovis med skjell, stein, glassflasker, en pute og en grei mengde duftlys.